© Idun Vik 2018

House of Shame

April 13, 2016

«Not even being president could give you any class», får Frank Underwood høre fra sin svigermor da han uanmeldt tropper opp på søken etter sin forsvunnede kone. Med én setning setter den fine fruen fyr på den erkeamerikanske læresetningen om at «alle kan være sin egen lykkes smed». Rustet med gamle penger og et nobelt familienavn får hun selv verdens mektigste mann til å føle seg underlegen. Scenen mellom Frank Underwood og svigermoren Elizabeth Hale får «House of Cards» til å handle om klasse og hvordan sosial kapital spiller inn i kampen om makt.  

 

Frank Underwood vokste opp i en arbeiderklassefamile, på en ferskengård svigermoren omtaler som en «white trash trailer park». Franks far var alkoholisert og voldelig og slet med å holde gården unna konkurs. Frank begynner på en militærskole der han nesten blir utvist grunnet dårlige karakterer, men klarer å fullføre og komme seg inn på Harvard Law School. Her møter han velstående, vakre og ambisiøse Claire Hale. Claire sier om Frank at han var den eneste av de hun datet som ikke prøvde å skjemme henne bort eller sette henne på en pidestall. Forent i tårnhøye ambisjoner inngår de en allianse om å takle alt de måtte møte på sammen. Til offentligheten omtaler de det senere slik: «We go beyond what’s pretty and perfect. Beyond what’s scary, difficult, and unknown. We’re not just partners on the ticket. We’re partners in life.» Nettopp Claires tilgang på kapital, både sosial og økonomisk, kommer godt med når Frank skal bygge sin politiske karriere. Faren investerer stort i kampanjen som får Frank inn i Kongressen. Moren har mindre til overs for datterens valg av ektemann, og hevder at Claire «got away with murder» grunnet det nære forholdet til faren. Når faren dør ser ikke mor og datter hverandre på 30 år. Kanskje var det prisen Claire måtte betale for å gifte seg utenfor sin stand.

 

Frank selv har et betent forhold til egen arbeiderklassebakgrunn. Offentlig omtaler han sin far med varme og stolthet, men for seerne legges det ikke skjul på at han forakter sitt opphav. Det kunne knapt blitt gjort tydeligere når Frank urinerer på farens grav i begynnelsen av sesong tre, mens han ser inn i kamera og sier at når han selv en gang begraves, kommer folk til å stå i kø for å hedre minnet hans. Franks hunger etter makt og selvhevdelse i serien er en ekstremversjon av klassetraumer og daddy-issues. Serieskaperne har gjort Frank til en machiavellansk strateg inspirert av både Richard III og Macbeth. Han idealiserer det hardtarbeidende mennesket hvis mål helliger midlene, og forakter de som passivt gir seg hen til sine omstendigheter. På denne måten bærer han i grunn avsky både for sitt eget og sin kones opphav: sin far fordi han ikke kjempet hardt nok og forsømte både familien og gården, Claires familie fordi han mener de ikke vet hva det innebærer å måtte kjempe for noe som helst. Franks sjel er for lengst konkurranseutsatt, og markedets logikk så internalisert at vinning og vekst er det eneste som teller. Imidlertid er han klar over hvilken arena han spiller på, og at det ikke handler om penger, men om makt: «Money is the Mc-mansion in Sarasota that starts falling apart after 10 years. Power is the old stone building that stands for centuries. I cannot respect someone who doesn't see the difference.» Frank har langsiktige planer, og har kjempet mot samme mål så lenge han kan huske. Gevinsten synes å ligge i å være i evig bevegelse, på vei oppover på en hvileløs klassereise. Spørsmålet blir om makthuset til Frank kan bli stående spesielt lenge, bygget med så mange korrumperte byggesteiner. Er Frank like avhengig av vekst som kapitalismen, kan han til slutt gjøre utslette seg selv.

 

Klassekløften mellom Claire og Frank gjør seg særlig tydelig i siste sesong. Pressen får fatt i et bilde av pappa Underwood sammen med et Ku Klux Klan medlem i fullt kostyme, og det viser seg å være Claire som står bak det hele - en hevnaksjon mot Frank som på sin side forsøker å spolere hennes egne kandidatplaner. Frank er delvis imponert over hvor langt hans kone viser seg villig til å gå for egen vinning, men raser fordi han mener hun vanærer alt de har utrettet sammen, og ikke fortjener et kandidatur - fordi hun ikke begriper hva det betyr å ikke ha noen ting. Frank forteller at grunnen til at han har tatt vare på bildet er «because it's the one time I was proud of my father. Because this man, in this moment — as despicable as it was — is fighting to survive. He is doing whatever it took.» Dette er kjernen av Franks karakter. Claire og Frank er like i at de begge gjør hva enn som kreves for å oppnå sine mål, men Frank som har bygget seg opp fra ingenting har alltid hatt en lengre og tøffere vei å gå, større fallhøyde, mer å bevise og mer som står på spill. Der Claire er født inn i en verden av privilegier og ressurser har Frank følt på kroppen hva det betyr å kjempe for å overleve. Han vet også at han aldri kunne ha klart å komme seg dit han er uten Claire, hvilket gir han en opplevelse av å være underdanig sin nærmeste partner. Han blir aldri fri fra sin klasse. Frank betror at han skammet seg da Claire sa ja til å gifte seg med ham, fordi han følte han ikke fortjente henne.  I løpet av fire sesonger «House of Cards» er det vel ingen som tror det er fordi hun var et bedre og mer moralsk menneske.

 

Frank demonstrerer at selv om han har gjennomlevd en enorm forvandling fra «rags to riches» bærer han med seg grunnverdier fra hans tidlige opplevelser som alltid vil prege ham og komplisere spørsmålet om identitet.  Det gjelder de fleste klassereisende. Fenomenet lever i beste velgående i Norge, og har blitt omstendelig beskrevet i litteraturen. Norge har siden 1960-tallet sendt en rekke skjebner ut på klassereiser der barn av arbeiderklassefamilier har gått til universitetene og stiftet middelklasseliv, mens middelklassebarn har steget mot øvre sjikt i takt med velstandsøkningen. Forestillingen om hvor mange som faktisk klatrer opp og ut av sin stand er imidlertid langt høyere enn hva den reelle statistikken tilsier. Når klatrerne tar med seg grunnverdiene de kommer fra når de prøver seg oppover i systemet blir transformasjonen sjeldent helt komplett. I Åsa Linderborgs «Meg eier ingen» og Lars Ove Seljestad bøker for eksempel, nærer gjerne de klassereisende en viss skam ovenfor både den gamle og sin ny tilværelsen. Selv om det føles nødvendig å dra, oppleves det som et slags svik mot ens tidligere idealer, hvilket kan komme i veien når en skal finne seg til rette i sin nye stand. Særlig er dette betent i forhold til arbeiderklasseidentitet på venstresiden. Ofte resulterer det i at man prøver å forene tilsynelatende uforenelige verdier og idealer i sitt eget narrativ. Tendensen viser seg blant annet i Arbeiderpartiet, som nå i stor grad frontes av en øvre middelklasse. Dette kan virke fremmedgjørende på arbeidervelgere som ikke har gjennomgått samme klassereise, og som i store grupper reagerer med å valfarte til FRP. Blant Holmenkollåsens nyinnflyttede kan man finne tidligere kristensosialister fra utkants-Norge i prangende hus og med svimlende formuer. Bak fasaden er stua er full av Ikea-møbler, kjøleskapet stappa med First Price og vinkjelleren på 30 kvadratmeter har en spinkel samling pappvin og noen tax free-flasker med Jacobs Creek. Gamle idealer om nøkternhet transporteres inn i det besteborgerlige hjemmet, slik at den klassereisende fortsatt kan identifisere seg som sosialdemokrat og stemme AP, selv med millionlønn. 

 

President Underwood lengter ikke tilbake til sine røtter, men fortiden innhenter ham likevel, uavhengig av hvor målrettet og hurtig han rykker frem. Bakgrunn setter sitt merke i oss enten vi vil eller ikke, og klasse definerer oss - uansett hvor fraværende begrepet har vært fra samfunnsdebatten de siste årene. Nå som kurven har snudd og den  oppvoksende generasjon ikke lenger kan belage seg på samme velstandsøkning som sine foreldre, kan det bli helt andre historier som skildres i litteratur og tv-serier fremover. Arbeidsledigheten og forskjellene vokser. Prekariatet, den nye samfunnsklassen av midlertidige ansatte, øker stadig i omfang. Stadig flere presses  inn i midlertidige stillinger og ustabil økonomi. Kanskje fører dette til at stadig færre kan klatre oppover, og motsatt, at stadig flere vil slite med å opprettholde velstanden de ble født inn i. Om de klassereisende føler skam på vei oppover i systemet, kan vi være sikre på at fornemmelsen vil være vel så sterk den andre veien, og om man stilles utenfor arbeidslivet. Et forsøk fra vår tids fortellere, både i litteratur og på skjerm, kan bidra til å skape et språk for disse omgivelsene, som vil angå stadig flere, både på individuelt og strukturelt plan. Det trengs. 

 

 

Idun Vik

Berlin, april 2016

 

Please reload

Our Recent Posts

Fortellingen om himmelstormerne

October 1, 2018

Etter ti år på slagmarken er en ny virkelighet i ferd med å ta form. Teatersjef Sven Åge Birkeland snakker om det som har vært, og det som skal bli, n...

Teatervitenskapen slår tilbake

June 10, 2018

Det var ikke bare tropevarmen og Festspillene som fikk det til å koke i Bergen den siste helgen i mai. Konferansen Teatervitenskap – historiografi, te...

Kate Pendrys kraft og demoner

May 5, 2018

Gjennom et langt og kontroversielt kunstnerskap har Kate Pendry markert seg som en av Norges mest prominente scenekunstaktører. Som skuespiller, perfo...

1/1
Please reload

Tags

Please reload