Det var ikke bare tropevarmen og Festspillene som fikk det til å koke i Bergen den siste helgen i mai. Konferansen Teatervitenskap – historiografi, teori og praksis ga glød til hele det brede teaterfaglige feltet.
Konferansen ble satt i livet gjennom en storveis teatervitenskapelig dugnad som engasjerte teatervitere, scenekunstaktører, teater- og utdanningsinstitusjoner over hele landet. Programmet inkluderte nærmere 50 ulike innlegg, lecture performances, paneldebatter og kunstneriske bidrag, og demonstrerte hvor bredt den teatervitenskapelige kompetansen anvendes både teoretisk og praktisk. Som et lite og utsatt fag truet av marginalisering og nedlegging, var konferansen et krafttak for å samle og synliggjøre fagfeltet, og et rådslag for å styrke teatervitenskapens posisjon innen akademia, scenekunsten og det offentlige ordskiftet.
– Arbeidet ble satt i gang som en direkte reaksjon på de varslede nedskjæringene i teatervitenskap ved Universitet i Bergen, sier initiativtakeren til dugnaden, teaterviter og stipendiat Ine Therese Berg.
Høsten 2017 ble det fremmet forslag om å kutte en av tre stillinger ved teatervitenskap på UiB, som er landets eneste utdanningstilbud innen fagdisiplinen. Vedtaket ville fjernet muligheten for utdanning på masternivå, og ble tolket som en reell trussel om nedleggelse. Etter sterkt press fra scenekunstnorge under emneknaggen #bevarteatervitenskap ble forslaget nedstemt, og da seieren ved UiB var sikret, ble kreftene stilt inn på en dugnad for faget. At det ikke er mange årene siden teatervitenskap ble nedlagt ved Universitetet i Oslo, var i følge Berg medvirkende for at feltet viste så stor handlekraft da Bergen var truet:
– Jeg opplevde at teatervitenskap ved mitt eget studiested ved UiO ble nedlagt i 2012, og har lenge kjent på at det teatervitenskapelige miljøet i Norge er veldig splittet. Tidligere har jeg snakket med flere om å samle miljøet gjennom en konferanse. Hvis ikke nå – når?
En arbeidsgruppe ble født på Facebook, og kort tid senere ble det sendt ut en åpen «call for papers» som sanket nesten 60 søknader om akademiske artikler, kortere foredrag og lecture performances til konferansen. Et fagutvalg vurderte de ulike ’abstractsene’, og fordelte de aksepterte bidragene i tematiske sesjoner navngitt Teatervitenskapelige grunnlagsproblemer, Forskningsmetodikk, Dramaturgi, Rom og sted, Scenekunst og sosiale virkeligheter, Deltakelse og Teaterhistoriografi. Berg forteller at i tillegg til å mønstre bredden innen faget, var det å stimulere til publisering en viktig drivkraft for å synliggjøre prosjektet og gjøre det tellende også i det akademiske tellekantsystemet. Flere av innleggene på konferansen skal nå i ettertid videreutvikles til artikler som skal fagfellevurderes senere i år. I tillegg har det blitt organisert et seminar på Black Box teater om forskningsfinansiering, og lignende tiltak planlegges av NTNU i samarbeid med Teaterhuset Avantgarden i Trondheim.
Teatervitenskapens plass i samfunnet
Konferansen ble høytidelig åpnet med en seremoni i universitetsaulaen, med kunstneriske bidrag og festtaler, og appeller om teatervitenskapens plass i samfunnet. Et tilbakevendende argument fra de ulike appellantene var at i en tid der markedskreftene får stadig større makt, er behovet for kritisk refleksjon og kunnskap mer prekært enn noen gang. Det ble sagt at om kunsten skal være levedyktig må den kunne forstås, formidles og kontekstualiseres, og for det spiller teatervitenskapen en avgjørende rolle. Teatervitenskapen tillegger scenekunsten en verdi og betydning utover rommet og øyeblikket den utspiller seg i, og tilbyr en kritisk bevissthet rundt ulike estetiske ståsteder.
Scenekunstkonsulent i Kulturrådet og tidligere Baktruppen-medlem Jørgen Knudsen, delte tidlige erfaringer fra egen karriere som eksempler på viktigheten av faget. Etter hans første iscenesettelse, som var på Den Nationale Scene, fikk han beskjed fra daværende teatersjef Kjetil Bang-Hansen at han burde finne seg noe annet gjøre, ettersom arbeidet hans ikke baserte seg på noe slags narrativ, og aktørene ikke drev med rollearbeid, var det tydelig at Knudsen ikke evnet å skille mellom teater og virkelighet. Han fikk høre at Teateret, med stor T, var noe han ikke forsto. Erfaringen med hvilken motstand scenekunsten som utfordrer etablerte grenser kan bli møtt med, ble for Knudsen satt i en større sammenheng gjennom teatervitenskapen og kunsthistorien, som viste at det finnes en tradisjon for overskridende kunst som søker å utfordre forståelsen av fiksjon og virkelighet. – Ved å studere teatervitenskap og kunsthistorie oppdaget jeg verdien av hele tiden å prøve å finne andre innganger til forståelse, sa han.
Teori og praksis
Den siste dagen sto en paneldebatt om Teatervitenskapelig utdanning på programmet, med representanter fra ulike institusjoner. Debatten ga innblikk i de ulike inngangene til faget og samspillet og vekselvirkningen mellom teori og praksis. NTNU og Universitetet i Agder viste til en integrert praksis i et ellers teoretisk utdanningsløp, mens UiB talte som den eneste institusjonen som tilbyr teatervitenskap i rendyrket, akademisk form. Selv om ønsket om å styrke og synliggjøre teatervitenskap er felles, ble det tydelig at det er ulike forestillinger og fokuspunkter innen faget på de forskjellige utdanningsinstitusjonene. Teaterviter og dekan ved KHiO, Jon Refsdal Moe, rapporterte at skuespillerutdanningen har fått et stadig mer tungtveiende fokus på teori og kritisk tenkning de siste årene, og spådde at gode skuespillere som også er gode tenkere vil prege scenene og feltet i tiden fremover.
Om Teatervitenskapelig dugnad skal ha fortsatt betydning, er det avgjørende å videreføre og synliggjøre engasjementet overfor makthavere. Teatervitere innen akademia oppfordres til å søke posisjoner i styrer og utvalg, og en arbeidsgruppe er allerede i gang med å planlegge en ny konferanse. Den utøvende delen av feltet kan bidra ved å oppsøke og anvende den kritiske og estetiskteoretiske kompetansen teatervitenskapen tilbyr. Ine Therese Berg tror skuespillere vil dra nytte av dette ikke bare for å kunne diskutere teaterkonvensjoner: – Nå som #metoo-debatten har blusset opp igjen ser vi et godt eksempel på hvordan det utøvende feltet benytter seg av og trenger maktkritiske perspektiver. Teatervitenskapen gir inngang til ulike analysemodeller og kritisk tenkning om og rundt teatret.
Teatervitenskapelige dugnad jobber nå med ambisjon om å få faget tilbake til Universitetet i Oslo innen ti år. Kreftene og kompetansen som viste seg på Teatervitenskap – historiografi, teori og praksis gir klare indikasjoner på at vi vil se mer til faget i tiden som kommer.
På trykk i Stikkordet, juni 2018